Fabler er blant litteraturens eldste og mest slitesterke fortellinger. Ifølge Store norske leksikon er fabler korte, moralske fortellinger, ofte med dyr, planter eller andre figurer som får menneskelige egenskaper. Også Wikipedia beskriver fabler som korte historier som leder fram til en innsikt, en leveregel eller en moral. Det er kanskje nettopp derfor fabler har overlevd i århundrer: De sier mye med få ord.
De klassiske fablene kjenner mange fra Æsop og La Fontaine. Men fabler hører ikke bare fortiden til. Gode fabler fungerer også i dag, fordi de gjør det lettere å forstå vanskelige temaer. Når vi leser om dyr, skogen, frykt, mot, ensomhet eller valg, leser vi samtidig om oss selv. Fabler skaper litt avstand til det som er sårt, og nettopp derfor kan de treffe så presist.
Det er i denne tradisjonen Nye Fabler står. Boken bygger videre på fabelkunsten, men med et moderne blikk på livet vi lever nå. Her brukes fabler ikke bare som underholdning, men som små fortellinger om selvbilde, utenforskap, motivasjon, sorg, kommunikasjon og personlig vekst. Fabler kan være enkle å lese, men de kan åpne store spørsmål.
I en tid der mange tekster skal være raske, direkte og forklarende, tilbyr fabler noe annet. Fabler lar leseren tenke selv. De peker, men presser ikke. De viser, i stedet for å forelese. Derfor har fabler fortsatt en plass i moderne litteratur.
Nye Fabler er skrevet for lesere som ønsker nettopp dette: korte fortellinger med etterklang. For kanskje er det slik med fabler at de ikke først og fremst gir ferdige svar, men bedre spørsmål.
