Fabler og eventyr er begge fortellingsformer vi kjenner fra barndommen — og det er lett å blande dem. Begge bruker ofte dyr og symboler. Begge finnes i både muntlig og skriftlig tradisjon. Men de er faktisk ganske ulike, og forskjellen handler om noe grunnleggende: hva fortellingen vil med deg.
Et eventyr tar deg ut av virkeligheten. Det handler om helter, magiske krefter, kamp mellom godt og ondt, og en lykkelig slutt. Askepott, Rødhette, de tre geiter. Eventyr gir trøst og spenning, og ender ofte med at noe forandres for alltid — en forvandling, en seier, en redning. Eventyret sier: rettferdighet finnes, det gode vinner til slutt.
En fabel gjør noe annet. Den er kortere, og bruker ikke magi. Den bruker dyr eller andre figurer som symboler på menneskelige egenskaper — griskhet, stolthet, frykt, kløkt — og leder deg mot en innsikt, en moral. Reven og kråka. Løven og musen. Fabelen har ikke som mål å trøste. Den har som mål å vise deg noe sant om deg selv eller verden.
Forskjellen kan formuleres slik: Et eventyr fritar deg fra hverdagen. En fabel bringer deg tilbake til den — men med nye øyne.
Nye Fabler er skrevet i denne tradisjonen. 21 korte fabler av en mentaltrener, om temaer som selvbilde, kommunikasjon, mot og mellommenneskelige mønstre. Enkle å lese. Vanskelige å glemme. Ikke fordi de er magiske — men fordi de sier noe sant.
Les fabelen om «Oksen og stien» lengre ned på siden.
«Oksen og stien»
En okse gikk og spiste gress på en stor slette. Det var en helt vanlig dag i et langt okseliv. Oksen skrittet rundt på et lite område i det nordlige hjørnet av sletten som var adskilt fra resten med en nedtrampet sti. Stien hadde vært der så lenge han kunne huske, og ble holdt flat av dyr som pleide å passere ham i ny og ne.
Les resten av fabelen
Oksen kikket sørover på det frodige gresset som beveget seg i vinden. Gresset som vokste der han gikk, var kortere og på langt nær så saftig.
På stien kom en struts syngende, og da den kom nærmere, gikk sangen over til latter og forundring idet den så oksen.
«Hei, din magre, gamle okse», sa strutsen. «Hvorfor er du her på dette lille, karrige området, når du kan spise deg god og fet overalt ellers», ville den vite.
«Jeg kan ikke gå over stien, for da visner alt gresset på sletten», svarte oksen.
«Haha», sa den likefremme strutsen. «Det er det dummeste jeg har hørt. Hvor har du det fra?» fortsatte den.
«Det har jeg visst siden jeg var liten», svarte oksen. «En av de andre kalvene hadde fått vite det, og fortalte det til meg.»
«Har du ikke vært på den andre siden av stien siden du var liten kalv?» sa en forundret struts. «Ja, ja», sa strutsen og ruslet videre mens han startet på en ny sang.
Oksen så etter strutsen til sangen forsvant, og fortsatte så sin søken etter godt gress, på sin side av stien.
Det er til ditt eget beste at du vet hvordan du vet.
Det er dette fabler gjør som eventyr ikke gjør: de stiller spørsmålet tilbake til deg.








